London calling??

Jeg har alltid likt fotografering. Da jeg var mindre likte jeg å google fotografer og drømme meg bort med tanken: "Hadde det enda vært meg". På den tiden tok jeg bilder med mobilen min og lekte i paint, siden det var alt jeg hadde i så lang tid tilbake. Jeg husker at jeg ikke fattet hvordan all redigering gikk til, nesten så jeg gikk på fem og trodde de tryllet på en eller annen slags måte. Photoshop og et kamera med blender, lukker, iso osv var ikke en eneste tanke en gang. Så gikk tiden og jeg hadde flyttet meg fra mobil fotograf til digitalt kamera fotograf. Alt jeg fotograferte var ting på rommet mitt, i skjult og skogen. Jeg var liten og viste ikke så utrolig mye. Det var liksom noe med det å se noe på en annen måte og få det frem ved kamera. Jeg likte å drømme meg bort og hadde lyst til å gå på media og kommunikasjon på vgs men jeg var dom og uviten på den tiden og trodde at å bli fotograf krevde alt for mye av meg og at det var noe jeg aldri kom til å klare. Konklusjon: hjernen min fikk meg til å tenke at jeg forble hobbyfotograf. Så gikk tiden og jeg angret en smule for at jeg søkte hotell og næring, men ett år hadde allerede gått og etter snakk med mor og snakk med rådgivere så skulle jeg fullføre vgs skolen med å ta kokk/servitør to år og søke påbygging. Da hadde jeg genrell studiekompetanse og jeg kunne søke meg inn på fotoskoler etterpå om jeg ville. Så det var planen. Påbygging kom og jeg drømte meg mer og mer bort i foto og ulike fotoskoler. London var den største drømmen, London eller Australia. Husker det som det var i går, jeg drømte meg sånn bort.

Etter mye frem og tilbake i hjernen min fant jeg frem at jeg ville på folkehøyskole og studere foto, som en start. Alt jeg ville var å komme inn på Elverum FHS på linjen foto/opplevelser, den hørtes liksom så perfekt ut. Jeg kom inn og fikk stappet inn foto av en som kunnet faget. Jeg likte det mer og mer men kunne ønske vi hadde litt mer seriøse elever og enda mer foto. Lillestrøm messen dukket opp og jeg og noen elever bestemte oss for å ordne på porteføljen våres og drog. Jeg og Kristine fikk conditional offer fra Middlesex University men vi skjønte ingenting og følte det var alt for skummelt å reise dit allerede nå så vi valgte å ikke gå videre med det tilbudet. Jeg angret i ettertid men søkte meg inn på ulike fotoskoler i Norge. Til slutt fant jeg ut at det var London jeg ville, det var Middlesex jeg ville. Jeg ordnet på søknadene mine og søkte engelsk årstudium på Hamar. Grunnen til at jeg ikke ville flytte til London med en gang var at jeg er dårlig i engelsk, ikke bare litt, men veldig så å studere det tenkte jeg gjorde susen. Nå har jeg gått på dette årstudiumet i over ett halvt år og har lært meg 10 nye engelske ord. Så, ikke søk årstudium på høyskole nivå om du vil lære mer engelsk. Søk om du vil lære historie og litteratur på en høy grad av engelsk.

Jeg satte i gang søknadprosessen til Middlesex med en gang skoleåret startet. Fant across the pond så de har hjulpet meg kjempe masse med all søking. Så kom november og jeg måtte ta IELTS test og skulle møte alle skolene jeg hadde søkt gjennom ett "møte med across the pond". Det var en unik mulighet for meg å vise frem det jeg hadde. Hadde jobbet med porteføljen min og var ganske fornøyd da jeg dukket opp. Skolene satt der på 5 forskjellige bord med masse papirer og pc. Jeg synes det var skummelt. Det betydde så utrolig mye for meg å komme inn at jeg ble bare kvalm og nervøs. Så hører jeg en eller annen ekko som sier: "Ja, Stine.. Er du klar? Middlesex vil snakke med deg?" Å jeg tenkte: "SÅ ABSOLUTT IKKE" men tok nå med meg porteføljen min, hilste på og satte meg ned. Det var forferdelige sekunder til å begynne med. Dette betydde trossalt ALT for meg, jeg bare måtte inn på denne skolen. Vi snakket en del, han fortalte meg litt om ditt og datt til han spurte meg om å få se porteføljen min. Tiden var inne tenkte jeg, jeg skalv. Han bladde gjennom den. Det var stille som en mus og alt jeg gjorde var å glo på ansiktsutrykkene hans. Så sa han: "You're skillfull". Ja, det var akkurat det han sa. Så fortsatte han å kommentere bildene mine, spurte meg spørsmål om noen av de og sa at han var mer enn gjerne glad for å gi meg ett conditional offer her og nå. Jeg var i skyene, jeg var rett å slett 100 kilo lettere.

Snakket med Swansea og fallmouth også,  men de gikk liksom rett i glemmeboken etter Middlesex var den første jeg snakket med og jeg hadde allerede fått tilbudt plass. Jeg var rett å slett i himmelen denne dagen. Uker gikk og jeg fikk ett brev i postkassen. Stemplet frempå viste at det var fra middlesex university. Det var et acceptance letter. Jeg hadde fått UNconditional offer. Jeg var student nå, med 100% sikkerhet. All vitnemål, portefølje, intervjuer og alt var blitt sett på og jeg var god nok. Skrev under på brevet og sendte det inn. I måneder var jeg i lykkerus, drømmen min var kommet til virkelighet.

Ikke før nå begynner jeg å grue meg litt, selvfølgelig gleder jeg meg som en liten unge på juleaften også, men tenk deg 3 år vekk fra hele livet mitt. 3 år vekk fra familie, venner, kulturen min og alt jeg er vant med. Det blir forferdelig grusomt blir det ikke? Samtidig som det sikkert blir en utrolig reise. London har vært en drøm i så utrolig mange år, det var det jeg skulle og nå har jeg kommet så langt at jeg har muligheten. Jeg kommer til å ta den, men det er ikke før nå hvor jeg faktisk har fått muligheten at jeg begynner å se på det negative og det positive med å kanskje holde meg hjemme i Norge. Men, jeg må vel bare hoppe i det så kommer jeg nok ikke til å angre. Det er jo dette jeg vil, det er bare så utrolig skummelt.

Se hvor skummelt det ser ut.

Jeg tror dette er mitt campus.